Mer heder til Kureren i Sverige!

Anmelderen Bengt Eriksson skriver i avisen Ystads Allehanda blant annet:


"Täcknamn: Hilde" är en berättelse om andra världskriget och dess människor, i Norge och delvis i Sverige, men också ett slags facit till alla krig som hela tiden pågår i världen, till dagens människor och flyktingar, hur man borde tänka sig att de kan påverkas och bli av sina krigs- och flyktupplevelser. 
Kjell Ola Dahl har åstadkommit en välskriven och underhållande, allmängiltig och djupt mänsklig andravärldskrigsroman - med kriminellt innehåll.

Boken fikk også tidligere fått fin omtale i Sveriges Television, av Monica Lindgren:

«Den beste spenningsromanen jeg har lest på veldig lenge. Den har alt. Utsøkt, elegant, svært
velskrevet.»

Utvalg av bloggere som roser Täcknamn hilde:
http://ibokhyllan.blogspot.no/2018/03/tacknamn-hilde-av-kjell-ola-dahl.html

http://zellysbokblogg.blogspot.no/2018/04/tacknamn-hilde-av-kjell-ola-dahl.html

http://mysterierna.blogspot.no/2018/04/tacknamn-hilde-av-kjell-ola-dahl.html

http://boklysten.blogspot.no/2018/04/recension-tacknamn-hilde-av-kjell-ola.html


Sa jeg at boken selger svært godt i Sverige? Nei. Nå har jeg sagt det!

tn_hilde

Scanstar oppsummert



K&K_komiteen_hoering
Bildet: Høring. Arne Steen og Terje Bergsvåg (med ryggen til) forsøker å opplyse Stortingets Kontroll og konstitusjonskomité. Sakens hovedperson foran.


Stortinget sluttbehandlet saken Scandinavian Star 22 mars. Det gikk stille for seg. Knapt noen representanter satt i salen og pressen var like fraværende.

En påstand som vil stå seg i den anledning er at både politiets og Stortingets sluttbehandling av katastrofen Scandinavian Star vil bli gjenstand for mye forskning i framtiden. Det er imidlertid flere årsaker til dette. Det ene er det faktum at saken har vært en gjenganger nyhetsbildet i snart tretti år. Det andre er at Politietterforskningen som ble gjenopptatt i 2014 samt den påfølgende Stortingsgranskningen har vært gjenstand for saklig og begrunnet kritikk fra faglig kompetent hold. Ingen av innspillene fra frivillige eksperter, overlevende eller etterlatte ble tatt hensyn til av politiet eller av Stortingskommisjonen mens arbeidet pågikk.

Det mest kritikkverdige er allikevel at verken politiet eller granskerne i 2015 analyserte skadene på de drepte i forhold til brannbildet. Spørsmålet er: Hvordan er det mulig at noen kan finne ut hva som har skjedd med drepte mennesker når man ikke analyserer skadene som likene er påført? Neste spørsmål: Hvorfor skjedde det ikke? Det er jo nettopp skadene på de drepte som avdekker det største mysteriet omkring mordbrannen: Det at flere mennesker ble brent opp til ingenting der det knapt fantes brennbart materiale som kunne skade kroppene deres. Det ble i tillegg funnet et forkullet lik på et sted som ikke var berørt av brann. En nærliggende spekulasjon er at politiet ikke ønsket å belyse slike mysterier. Faktum er at politiet allerede i starten av etterforskningen i 2015 selv hevdet at målet med etterforskningen ikke var å sikte noen. På den ene siden er det oppsiktsvekkende at politiet slik kunne forskuttere resultatet av sin egen etterforskning. På den annen side kan man forstå politiet. Saken var 25 år gammel. Skipet var hogget opp, det var umulig å ettergå åstedet. De bevis man hadde til rådighet var innsamlet i en amatørpreget etterforsking fra 1990. Hvis politet i 2015 skulle siktet noen for massedrapet begått et kvart århundre tidligere, ville det være svært vanskelig å få disse siktede dømt – nettopp på grunn av bevisenes stilling. Dessuten ville en ny siktelse etter 25 år vært en sensasjon uten sidestykke i norsk kriminalhistorie. Prestisjetapet etter en frifinnelse av de samme siktede ville blitt desto større for norsk påtalemakt. Politiet planla kanskje ikke å henlegge saken fra første øyeblikk i 2015, men det framstår ikke usannsynlig at overnevnte forhold var med og styrte kulturen og beslutningsvegringen hos politiet. Det faktum at politiet i 2015 lot være å avhøre sentrale aktører som for eksempel skipselektrikeren, er umulig å begripe uten å se vegringen i lys av en slik kultur. Skipselektrikeren ble tross alt beskyldt av rederidirektøren for å stå bak mordbrannen. Den samme elektrikeren ble begjært avhørt av etterlattes bistandsadvokat og han er en person som uansett utvist skyld eller ikke sitter på helt vital informasjon om hva som skjedde om bord i Scandinavian Star da skipet var under slep og da det skjedde påståtte sabotasjer. Et annet ubegripelig forhold er at både politiet og Stortingskommisjonen underkjente øyenvitneskildringen til innsatsleder Ingvar Brynfors fra april 1990. Hvorfor ville ikke politiet feste lit til øyenvitnet som ledet brannslukningen? Det er vanskelig å finne andre svar enn at det hos politiet må ha regjert en iboende vegring mot å forholde seg til realitetene i hva som faktisk skjedde katastrofenatten.

Også stortingskommisjonen var uvillige til å forholde seg til øyenvitneskildringer og innspill fra etterlatte og frivillige eksperter. Det spesielle her er hva som skjedde omkring kommisjonens sakkyndighetsrapporter. Først satt kommisjonen på en mangelfull rapport bestilt av Riksadvokaten. Dette var en rapport fremmet av de samme to forskerne som var sakkyndige i 1990. Disse to gjentok ganske enkelt det de hadde påstått et kvart århundre tidligere. Kommisjonen ba da om en ny rapport fra selskapet Firesafe. Denne rapporten dokumenterte at sabotasjer ble begått ombord da skipet var under slep. Da kommisjonen fikk lest Firesafe-rapporten ba de om enda en rapport. Det er forståelig at kommisjonen ba om dette, siden de satt med to rapporter som motsa hverandre. Men det er helt utilgivelig at kommisjonen først ga dette oppdraget til et selskap uten kompetanse på skipsbrann og siden – i sin innstilling – konsekvent valgte å lene seg på rapport nummer tre, altså utferdiget av et selskap uten kompetanse på skipsbrann. Hastverket som ble utvist da kommisjonen ba om en tredje rapport, og det faktum at rapporten som kommisjonen til slutt valgte å lene seg på mer utgjør en polemikk mot Firesafe-rapporten enn en selvstendig analyse av brannforløpene, viser at det i kommisjonen hersket en iver etter å samordne egne resultater med konklusjoner allerede fremmet av politiet, noe som setter kommisjonenes forståelse av begrepet gransking i et lite flatterende lys.

Både politietterforskningen og kommisjonens innstilling ble massivt kritisert av overlevende og etterlatte samt fagfolk på skipsbrann. Stortingets kontroll og konstitusjonskomite innkalte til høring om kommisjonens innstilling. Overlevende, etterlatte og branneksperter møtte opp og imøtegikk kommisjonens påstander punktvis. Komiteen tok seg tid til å lytte men ikke stort annet. Da innstillingen var oppe til behandling i Stortinget nå i mars, labbet komiteens medlemmer etter tur opp på talerstolen og mumlet først en unnskyldning til familien til mannen som i 1990 feilaktig var blitt utpekt som massemorder, før de samlet "stilte seg bak kommisjonens konklusjoner". Et spørsmål blir derfor om Stortinget vil lykkes med å dysse saken ned. Det er tvilsomt. Saken Scandinavian Star har vært forsøkt dysset ned av maktapparatet flere ganger tidligere. Når vi vet at det allerede nå er på trappene flere fjernsynsdokumentarer om katastrofen, er dette ensbetydende med at konspirasjonsteoriene fortsatt vil regjere og at lovgiverens historiske sjanse til å få saken endelig opplyst ble forspilt med kommisjonens slette arbeid.

Stortingets kontroll og konstitusjonskomité manglet politisk mot til å underkjenne kommisjonens innstilling. Stortinget for øvrig viste liten interesse for saken. Det satt knapt representanter i salen da saken ble sluttbehandlet. Norsk presse var heller ikke interessert. Det finnes ingen kritisk gjennomgang av verken politietterforskningen eller av kommisjonen i noen norsk avis.

Et spørsmål melder seg: Hvordan kunne norsk presse i et avgjørende øyeblikk svikte sitt samfunnsoppdrag i saken om Norgeshistoriens største massedrap begått i fredstid?

Jeg tror at framtidige samfunnsforskere vil måtte være med på å finne svarene på dette spørsmålet. En spekulasjon er imidlertid at det lenge har eksistert en grunnleggende tretthet i i pressen over saken Scandinavian Star. Katastrofen har vært en stor, komplisert og uoversiktlig affære. Det er vanskelig for en tilfeldig journalist å se hvor den konstruktive analysen ender og hvor konspirasjonsteoriene starter. Det har med andre ord manglet nødvendig kompetanse og nødvendig nysgjerrig graveinstinkt i norsk presse. Ser man til Danmark er det annerledes. Avisen Politiken har vært pågående og drevet gravende systemkritisk journalistikk i denne saken. Samme avis kom med flere avsløringer mens politiet og Stortingskommisjonen arbeidet. Politikens journalist har imidlertid kompetanse både på metode og sak. Han har tidligere skrevet bok om katastrofen.

Et annet forhold av betydning er at det forut for den endelige stortingsbehandlingen av Scandianvian Star i mars 2018, var flere skandalesaker med skarpt personfokus og som pressen samlet mesket seg i. Det var konflikten mellom den avtroppende direktøren SSB og finansministeren, det var meetoo-skandaler i partiene Ap, Høyre og Frp, det var presset mot Stortingspresidenten i budsjettsaken og det var avgangen til justisministeren. Disse sakene rommet klare og tydelige personkonflikter og var slik sett saker som norsk presse mestret godt. En komplisert og historisk viktig sak som Scandinavian Star druknet i tabloide konflikter knyttet til personintriger. Dette er ikke noe godt skussmål for norsk presse.

Kodahl_signerer bok_jan17
Bildet: Undertegnede lanserte sin bok nummer to om katastrofen i januar 2017:

Som forfatter som har skrevet to bøker om katastrofen, er Stortingets likegyldighet i sluttbehandlingen av saken Scandinavian Star et alvorlig tankekors. Man spør seg: Finnes det paralleller i norsk historie der folkevalgtes nonsjalanse tydelig preger en katastrofe som rammet så mange mennesker som i saken Scandinavian Star? Svaret er ja. En sak som illustrerer dette er katastrofen på Alexander Kielland-plattformen på Ekofisk-feltet i 1980. Ett av bena som holdt plattformen oppe sviktet, og 123 mennesker døde. Årsaken ble sagt å være et tretthetsbrudd, men det verserte en mengde alternative teorier og konspirasjonsteorier om hva som egentlig skjedde. Det ble også fremmet teorier om sabotasje. I 1983 ble plattformen senket på 700 meters dyp. Her lyktes maktapparatet med sin manøver. Diskusjonen om hva som egentlig skjedde den 27. mars 1980 har siden vært død.

En skal heller ikke lete lenge for å finne grupper som deler skjebne med overlevende og etterlatte etter Scandinavian Star. Da mordbrannen ble etterforsket i 2015, ble flere overlevende nektet bistandsadvokat inntil de selv kunne påvise sammenhengen mellom helseplager og katastrofen 7. april 1990. Personer som altså hadde slitt med traumer i 25 år ble mistenkeliggjort og måtte selv ta belastningen med å dokumentere at de behøvde bistand. Parallellen er krigsseilerne. Da det endelig kom en lov som skulle sikre krigsseilerne trygd, ble de selv ansvarlig for å dokumentere skader de var påført. De måtte bevise at det var sammenheng mellom deres helseplager og påkjenninger under krigen. Politiske hestehandler for å dysse saker ned i glemsel samt mistenkeliggjøring av traumatiserte mennesker er først og fremst uting som ikke burde forekomme i en velferdsstat. Men det er mer urovekkende at parallellene finnes. Hver for seg har alle saker sin egen identitet. Men det er som med stjernene. Det er på avstand at man ser systemene dem i mellom. Eller for å gjøre en vri på Shakespeare: Noe er definitivt råttent i Norge.