Dahlforelesinga i Dagsavisen

Her følger en nedredigert versjon av forelesingen jeg holdt på Litteraturhuset 1. september. Denne redigerte versjonen ble trykket i Dagsavisen og Rogalands avis 22 september.

Dødelig formel, om fascinasjon og forakt for kriminalfortellinger
Siden jeg foredrar med fritt valg av emne, er det naturlig å forsøke hente opp et språk som kan virke avklarende på attraksjonen ved eget skriftarbeid og lesing. Det er jo slik at kriminalfortellingen motsatt mye annen fiksjon både møter sterke negative fordommer og ureflektert beundring før den blir lest. På en side framstår fiksjon i sjangeren som populær og etterspurt. På en annen side inviteres krimforfattere sjelden til litteraturfestivaler med prestisje. Nåløyet for opptak i Den norske forfatterforening synes i dag å være mindre for krimforfattere enn for andre forfattere. Og selvoppnevnte kulturmedier som Morgenbladet og Klassekampen later som sjangeren ikke eksisterer ved verken å anmelde kriminallitteratur eller profilere forfattere i sjangeren. Slik definerer de en gruppe forfatterskap som uinteressante uten først å forholde seg til dem. Noe annet begrep enn forakt er vanskelig å finne dekkende for en slik redaksjonell linje.

Min mening er at alle fortellinger er konstruert etter en formel. Den kan være enkel eller avansert. Den enkleste formelen for en fortelling har tre deler, en begynnelse, et midtparti og en slutt. De mer avanserte formlene spekker de tre delene med vendepunkter, akter, mellomspill og sidespor. Kriminalfortellingens formel har i imidlertid alltid et fast innslag – forbrytelsen. Noen ganger flere – og i de aller fleste tilfeller er forbrytelsen relatert til døden.

Min debutroman var en kriminalfortelling. Den sto i 1993 listet i Gyldendals katalog for ny norsk skjønnlitteratur. Forlaget slo slik fast at
Dødens investeringer av Kjell Ola Dahl var en skjønnlitterær roman, på tross av at den handlet om en forbrytelse. Pressen behandlet den også som en ny skjønnlitterær roman – som riktignok handlet om en forbrytelse. Romanen ble blant annet anmeldt i Klassekampen, en avis som i dag definerer kultur som et sted der romaner om forbrytelser ikke finnes.

Fem år senere ga jeg også ut en roman. Men den sto ikke lenger listet i katalogens kapittel
Ny norsk skjønnlitteratur. Den var plassert i en annen bås. Utfordringen for markedsførerne – da som nå – var å finne riktig merkelapp å sette på båsen. Markedstenking er som en tsunami. Det betyr at det i Norge snart blir som på det amerikanske markedet. Kriminallitteratur er differensiert til sjangerbetegnelser som actionthrillere, spionthrillere, konspirasjonsthrillere suspensekrim, whodunnits osv, og typisk nok en egen sjanger som kalles Nordic noir. Resultatet blir bokpresentasjoner som f.eks. actionroman med dash av erotisk thriller møter nordic noir i en supsensefortelling med vekt på whodunnit. Beskrivelsen forteller ingen ting. Isteden forutsettes at leseren på forhånd har innsikt i hva merkelappen forteller. Men båstenking og sjangerbegrensninger har en tendens til å hemme kreativitet istedenfor å stimulere kreativitet. En annen konsekvens av båsing er at det skapes late lesere. Når forfattere bryter ut av båsen eller bryter leserforventninger på annen måte, blir den late leseren forvirret istedenfor å bli grepet eller skjerpet.

Første gang jeg erfarte dette, var i resepsjonen av min roman
Miniatyren. Den var inspirert av bøker av Sébastien Japrisot og William Hjortsberg. Miniatyren påstår å handle om en forbrytelse, men fokuset hviler mer på de eksistensielle paradokser som oppstår når en tilfeldig hendelse leder en protagonist ut i en flom av nye hendelser som tvinger vedkommende til å gjøre valg som fører ham over i nye dilemma. Resultatet blir en type paranoia eller psykisk krise protagonisten må arbeide seg ut av – en krise speilet i intrigens struktur. Miniatyren ble totalslaktet av kritikerne. Ingen hadde sett hva jeg forsøkte på. De fleste i flokken angrep intrigen, og hevdet at intrigen diskvalifiserte romanen som kriminalfortelling og derfor var romanen dårlig. En anmelder hånte dessuten språket i romanen og mente Miniatyren var en drittbok fordi jeg hadde litterære ambisjoner med språket. Det ensidige slaktet var avklarende. Det var tydelig at anmelderne ville ha en annen roman. De ville ha en roman som skulle handle om et drap og dets oppklaring og ferdig med det. De ville i sin lesing ikke forstyrres av en hovedpersons psykiske fall speilet i intrigens kompleksitet. Jeg erfarte det som forfattere av annen skjønnlitteratur i liten grad opplever – at kritikerne før de hadde lest romanen, satt med klare oppfatninger om hva boken skulle handle om og hvordan den burde vært skrevet. Og der blottlegges en ond sirkel. Fokus på formel er en faktor som har signifikant betydning for mottakelsen av denne typen litteratur. Den late leseren har vanskelig for å omstille seg, og reagerer negativt på forhold som bryter med egen formelforståelse. Dette igjen kan være med å forklare hvorfor kriminalfortellingen i liten grad evner å fornye seg. Noe som igjen forsterker ryktet sjangeren får som forutsigbar og lite nyskapende.

I New York på 1920-tallet bodde en kvinne som het Ruth Snyder. Hun ble bare 33 år gammel. I 1925, tre år før sin død, levde Ruth Snyder som gift husmor. Lenge hadde Ruth foraktet sin ektemann, som forgudet sin tidligere kone. Ektemannen lot aldri en anledning gå fra seg til å fortelle hvor udugelig og uskjønn Ruth var sammenlignet med hans første ektefelle. Ruth innledet dette året et forhold til en gift selger. Samtidig overtalte hun ektemannen til å tegne en livsforsikring som skulle sikre dobbel utbetaling hvis det var en uforutsett voldsepisode som førte til ektemannens død. Etterpå skal hun ifølge sin elsker ha forsøkt å drepe ektemannen sju ganger uten å lykkes. Til slutt lyktes hun og elskeren å gjøre det sammen. Men de ble avslørt og dømt. Ruth Snyder ble i 1928 selv drept i en elektrisk stol – den første kvinnen som ble henrettet etter dødsdom i USA. Fortellingen om Ruth Snyder inspirerte forfatteren James M. Cain til to kriminalfortellinger.
Double indemnity og The postman always rings twice. Begge romaner er fortalt fra elskerens synsvinkel. Begge iscenesetter folks generelle tørst etter et annet liv, begjæret etter din nestes ektefelle, drømmen om velstand, om penger og et liv uten bekymringer. Begge romanene er korte, på knapt 100 sider hver, skrevet i et effektivt korthogd språk , Dialogen er like sentral som ledeteksten. Fortellingene iscenesetter ekstrem virkelighet til et kammerspill der hver eneste karakterer, har sin definerte og nødvendige rolle i dramaet som utspilles.

Fortellingen om Ruth viser at spørsmålet om litterær iscenesettelse er like aktuelt for kriminalfortellinger som for annen skjønnlitteratur. Iscenesettelsen løfter historiske hendelser opp i den litterære virkelighet – hvor problemstillingene har mulighet til å få et mer idépreget innhold. Men iscenesettelser provoserer den late leseren. I min roman av året,
Søsteren, bruker jeg en virkelig katastrofe som bakgrunn for en diktet katastrofe. Flere anmeldere evnet ikke å lese den siden av romanen som diktning og brukte sin egen dekadente lesing mot romanen i resepsjonen av den.

Raymond Chandler skriver i sin roman
The Long Goodbye blant annet om vennskap. Et tema knyttet til akkurat dette vennskapet er besettelse. Marlowe drikker sammen med den svært alkoholiserte Terry Lennox og de utvikler etter hvert en vennskapsrelasjon. En kveld kommer Terry til ham og ber om å bli kjørt til en flyplass slik at han kan flykte til Mexico. Terry er væpnet, han er dritings og han snakker om sin drepte ektefelle. Mysteriet om Terrys skyld eller uskyld er en av drivkreftene i en kompleks fortelling som tematiserer skrivingens dilemma børs mot katedral, den tematiserer alkoholisme, vennskap, begjær og kjærlighet. Men disse temaene ville aldri blitt problematisert uten forbrytelsen som starter den egentlige fortellingen. Forbrytelsen angår ikke Marlowe i utgangspunktet. Men forbrytelsen påvirker hans motivasjon og handlinger. I tillegg til dette blir Marlowe også påvirket eksistensielt av forbrytelsen. Det er på dette feltet at forfattere av kriminalfortellinger oftest svikter. Detektiver som Arthur Conan Doyles Sherlock Holmes eller, Agatha Christies Poirot er aldri nok berørt av forbrytelsen til at den gir konsekvenser for deres eksistensielle valg. Men siden Agatha Christie muligens er verdens mest leste forfatter, betyr det at forbrytelsens litterære nødvendighet ikke er knyttet opp mot publikums generelle fascinasjon for sjangeren. Forbrytelsens litterære nødvendighet er bare med på å løfte romanen opp til et høyere litterært nivå.

Det har vært hevdet at samfunnskritikken er en indikater på god kriminallitteratur. Det er ikke nødvendigvis slik. Sosialt engasjement kan lett bikke over i misjonering. Noe annet er å belyse tiden på en innsiktsfull og fordomsfri måte. To av Arthur Omres sterkeste romaner,
Smuglere og Flukten ble skrevet ut fra inngående kjennskap til politiske og sosiale motsetninger i forbudstiden under og like etter første verdenskrig. Noe av kvaliteten ved romanene oppstår fordi forfatteren nettopp ikke har en politisk agenda.

Dialog og replikk er verktøy som forfatterne Dashiell Hammett og Raymond Chandler bevisst tok i bruk både for å skape nærhet til karakterene og tilføre fortellingene autentisitet Metaforbruk er gjerne assosiert med poesi, men metaforbruken er også kjennetegnet på folkespråket i motsetning til det intellektuelt dannede språket. Dialog og replikk kan billedgjøre tidsånd, sosial klasse og identitet, samt sosiale og etniske motsetninger mye bedre enn sosial analyse – noe også senere forfatterskap i sjangeren viser, f.eks. George V. Higgins og Elmore Leonard.

Det er blitt påstått at forakten for kriminalfortellingen vokser fordi den moderne kriminalromanen er blitt voldelig. Men groteskerier alltid har forekommet i litteraturen. Utfordringen for forfattere er å håndtere det groteske subtilt. Elmore Leonards roman
Freaky Deaky starter med at en bombe er plassert under stolen til en ung gjengleder. Mannen får vite at bomben vil gå av hvis han rører seg. Samtidig kjenner han at han må innmari på do. Leseropplevelsen i romanens anslag knyttes til den finstemte dialogen mellom karene i bombegruppa, og mellom disse og det illsinte offeret. Det er symptomatisk at Leonard har tatt oss med ut av huset når det smeller. Han er ikke interessert i det spekulative – motsatt middelmådige forfattere som ville vært mer interessert i å skildre avrevne kroppsdeler enn å iscenesette spillet mellom karakterene før bomben går av.
Forfatteren Jim Thompson dukket ned i sin samtid – depresjonens USA. Romanen
The killer inside me fortelles av Lou Ford som er 29 år gammel og deputysherrif i en småby i Texas. Lou Ford er en psykopat som bruker sin makt som politimann til å krysse ekstreme grenser. Det er en svært ubehagelig bok å lese. Men ikke mest på grunn av sadistiske skildringer. Den er ubehagelig fordi Thompson lar den fortelles av Lou Fords Jeg. Jim Thompson bruker et litterært grep for å skape ubehaget – leserens identifikasjon med hovedpersonen. Romanen The killer inside me viser at det er fint mulig å skrive god fiksjon om vold uten å bli spekulativ.
Den voldelige romanen kan også være et litterært sted hvor mannserketypen fortsatt får spille ut sine maskulitet. Handlingene i mange moderne kriminalromaner er om menn som reiser seg og tar hevn. Jo Nesbøs seriefigur Harry Hole er alkoholisert og må tåle mye ydmykelse inntil han slår tilbake og seirer. Dette hevnmotivet ble sin tid rendyrket i westernhistorier, skrevet av blant andre Kjell Hallbing. Hans helt, Morgan Kane, som også er en alkoholisert stakkar, ble plaget nesten i hjel inntil han reiste seg og slo tilbake. Da vendepunktet kom, var sympatien med Kane så sterk og hatet mot plagerne så ildrødt at leseren godtok det meste Kane foretok seg for å få hevn. Stieg Larsson brukte det samme grepet på sin hovedperson Lisbet Salander i romanen
Menn som hater kvinner. Svakheten ved denne typen fortellinger er relatert til plagene som protagonisten blir utsatt for på vei mot nullpunktet. I mange moderne kriminalfortellinger er plageren en seriemorder med skrudde motiver. Ofte dreper han uskyldige på de mest utspekulerte vis mens motivet for drapene – underlig nok – ofte er å ramme romanens protagonist etterforskeren – eller bare leke katt og mus med politiet i et slags omvendt maktspill.

Siden det bare er sjangerlitteraturen som møtes med forakt før bøkene er lest – må man nødvendigvis også lete etter ikke-litterære parametere for å finne årsaken. En fruktbar forklaring på sjangerlitteraturens fall i prestisje og respekt kan finnes hos konfliktteoretikeren Bordieu. Ved bruk av Bordieus teori blir det slik at det intellektuelle establishment kan akkumulere kulturell kapital ved å hevde at kriminalfortellinger er formelbaserte altså mindreverdige i kontrast til annen skjønnlitteratur som påstås å være renere og mindre formelbasert. Siden formel synes å være et kriterium, blir vinneren i de intelektuelles rangering den litteraturen som best kamuflerer formel – selvbiografien. Episke fortellinger rangeres lavere jo sterkere de lukter av formel. Jeg synes slik litterær nomenklatur har lite for seg. Som forfatter vet jeg at både selvbiografen og sjangerforfatteren gjør noe av det samme i arbeidet sitt. Alle forfattere bruker et tolket utsnitt av virkeligheten til å iscenesette det litterært. For å bruke Platons hulelignelse, den bleke virkeligheten på den ene siden av veggen i hulen og det rike litterære univers på den andre siden av veggen. Forskjellen må være – hvis det er en forskjell på selvbiografer og andre forfattere – at selvbiografen oppnår det som ellers bare skjer med realitykjendiser: Hun gjør sin egen person mer interessant enn det hun leverer.

Det kan synes som en selvmotsigelse på en side å betrakte kriminallitteratur på linje med annen skjønnlitteratur samtidig som den benevnes under et eget begrep. Men til det er å si at alle fortellinger handler om noe, enten det er vennskap, havet, døden, kjærligheten eller mer trivielle tema. Den gode kriminalfortellingen handler om akkurat den samme floraen av tema – men i en pendel som utgår fra forbrytelsen. Så hvorfor en forbrytelse? Hvorfor er det så innmari viktig at noen er drept? Det er ikke viktig i det hele tatt, men drapet har som handling den egneskap at den ikke kan reverseres. Forbrytelsen plasserer fortellingen i tiden, i et skjæringspunkt mellom individet og samfunnet, mellom idividets frihet og samfunnets kultur og dets doktriner, mellom fri vilje og skjebnebestemte handlinger. For å bruke et bilde fra idretten: Med fortellingen om en forbrytelse treffer forfatteren planke. Satsen derimot, og svevet, lengden og gjennomføringen er helt opp til forfatteren som treffer den.

Litteraturhuset 1. september

DAHLFORELESINGA,
Jeg foredrar på litteraturhuset i Oslo - lørdag 1. september klokka 14. tittelen er:
Dødelig formel – forakten og fascinasjonen for kriminalfortellinger.

Arrangementet er i regi av Norsk Forfattersentrum, Dagsavisen og Gyldendal forlag.


Jeg snakker litt om jobben min, skriving av kriminalfortellinger som jeg har bedrevet i over 25 år, og tanker jeg har gjort meg i den forbindelse – og – refleksjoner relatert til sjangeren generelt.
Velkommen skal du være.
Du kan lese mer om arrangementet
her!

Scanstar oppsummert



K&K_komiteen_hoering
Bildet: Høring. Arne Steen og Terje Bergsvåg (med ryggen til) forsøker å opplyse Stortingets Kontroll og konstitusjonskomité. Sakens hovedperson foran.


Stortinget sluttbehandlet saken Scandinavian Star 22 mars. Det gikk stille for seg. Knapt noen representanter satt i salen og pressen var like fraværende.

En påstand som vil stå seg i den anledning er at både politiets og Stortingets sluttbehandling av katastrofen Scandinavian Star vil bli gjenstand for mye forskning i framtiden. Det er imidlertid flere årsaker til dette. Det ene er det faktum at saken har vært en gjenganger nyhetsbildet i snart tretti år. Det andre er at Politietterforskningen som ble gjenopptatt i 2014 samt den påfølgende Stortingsgranskningen har vært gjenstand for saklig og begrunnet kritikk fra faglig kompetent hold. Ingen av innspillene fra frivillige eksperter, overlevende eller etterlatte ble tatt hensyn til av politiet eller av Stortingskommisjonen mens arbeidet pågikk.

Det mest kritikkverdige er allikevel at verken politiet eller granskerne i 2015 analyserte skadene på de drepte i forhold til brannbildet. Spørsmålet er: Hvordan er det mulig at noen kan finne ut hva som har skjedd med drepte mennesker når man ikke analyserer skadene som likene er påført? Neste spørsmål: Hvorfor skjedde det ikke? Det er jo nettopp skadene på de drepte som avdekker det største mysteriet omkring mordbrannen: Det at flere mennesker ble brent opp til ingenting der det knapt fantes brennbart materiale som kunne skade kroppene deres. Det ble i tillegg funnet et forkullet lik på et sted som ikke var berørt av brann. En nærliggende spekulasjon er at politiet ikke ønsket å belyse slike mysterier. Faktum er at politiet allerede i starten av etterforskningen i 2015 selv hevdet at målet med etterforskningen ikke var å sikte noen. På den ene siden er det oppsiktsvekkende at politiet slik kunne forskuttere resultatet av sin egen etterforskning. På den annen side kan man forstå politiet. Saken var 25 år gammel. Skipet var hogget opp, det var umulig å ettergå åstedet. De bevis man hadde til rådighet var innsamlet i en amatørpreget etterforsking fra 1990. Hvis politet i 2015 skulle siktet noen for massedrapet begått et kvart århundre tidligere, ville det være svært vanskelig å få disse siktede dømt – nettopp på grunn av bevisenes stilling. Dessuten ville en ny siktelse etter 25 år vært en sensasjon uten sidestykke i norsk kriminalhistorie. Prestisjetapet etter en frifinnelse av de samme siktede ville blitt desto større for norsk påtalemakt. Politiet planla kanskje ikke å henlegge saken fra første øyeblikk i 2015, men det framstår ikke usannsynlig at overnevnte forhold var med og styrte kulturen og beslutningsvegringen hos politiet. Det faktum at politiet i 2015 lot være å avhøre sentrale aktører som for eksempel skipselektrikeren, er umulig å begripe uten å se vegringen i lys av en slik kultur. Skipselektrikeren ble tross alt beskyldt av rederidirektøren for å stå bak mordbrannen. Den samme elektrikeren ble begjært avhørt av etterlattes bistandsadvokat og han er en person som uansett utvist skyld eller ikke sitter på helt vital informasjon om hva som skjedde om bord i Scandinavian Star da skipet var under slep og da det skjedde påståtte sabotasjer. Et annet ubegripelig forhold er at både politiet og Stortingskommisjonen underkjente øyenvitneskildringen til innsatsleder Ingvar Brynfors fra april 1990. Hvorfor ville ikke politiet feste lit til øyenvitnet som ledet brannslukningen? Det er vanskelig å finne andre svar enn at det hos politiet må ha regjert en iboende vegring mot å forholde seg til realitetene i hva som faktisk skjedde katastrofenatten.

Også stortingskommisjonen var uvillige til å forholde seg til øyenvitneskildringer og innspill fra etterlatte og frivillige eksperter. Det spesielle her er hva som skjedde omkring kommisjonens sakkyndighetsrapporter. Først satt kommisjonen på en mangelfull rapport bestilt av Riksadvokaten. Dette var en rapport fremmet av de samme to forskerne som var sakkyndige i 1990. Disse to gjentok ganske enkelt det de hadde påstått et kvart århundre tidligere. Kommisjonen ba da om en ny rapport fra selskapet Firesafe. Denne rapporten dokumenterte at sabotasjer ble begått ombord da skipet var under slep. Da kommisjonen fikk lest Firesafe-rapporten ba de om enda en rapport. Det er forståelig at kommisjonen ba om dette, siden de satt med to rapporter som motsa hverandre. Men det er helt utilgivelig at kommisjonen først ga dette oppdraget til et selskap uten kompetanse på skipsbrann og siden – i sin innstilling – konsekvent valgte å lene seg på rapport nummer tre, altså utferdiget av et selskap uten kompetanse på skipsbrann. Hastverket som ble utvist da kommisjonen ba om en tredje rapport, og det faktum at rapporten som kommisjonen til slutt valgte å lene seg på mer utgjør en polemikk mot Firesafe-rapporten enn en selvstendig analyse av brannforløpene, viser at det i kommisjonen hersket en iver etter å samordne egne resultater med konklusjoner allerede fremmet av politiet, noe som setter kommisjonenes forståelse av begrepet gransking i et lite flatterende lys.

Både politietterforskningen og kommisjonens innstilling ble massivt kritisert av overlevende og etterlatte samt fagfolk på skipsbrann. Stortingets kontroll og konstitusjonskomite innkalte til høring om kommisjonens innstilling. Overlevende, etterlatte og branneksperter møtte opp og imøtegikk kommisjonens påstander punktvis. Komiteen tok seg tid til å lytte men ikke stort annet. Da innstillingen var oppe til behandling i Stortinget nå i mars, labbet komiteens medlemmer etter tur opp på talerstolen og mumlet først en unnskyldning til familien til mannen som i 1990 feilaktig var blitt utpekt som massemorder, før de samlet "stilte seg bak kommisjonens konklusjoner". Et spørsmål blir derfor om Stortinget vil lykkes med å dysse saken ned. Det er tvilsomt. Saken Scandinavian Star har vært forsøkt dysset ned av maktapparatet flere ganger tidligere. Når vi vet at det allerede nå er på trappene flere fjernsynsdokumentarer om katastrofen, er dette ensbetydende med at konspirasjonsteoriene fortsatt vil regjere og at lovgiverens historiske sjanse til å få saken endelig opplyst ble forspilt med kommisjonens slette arbeid.

Stortingets kontroll og konstitusjonskomité manglet politisk mot til å underkjenne kommisjonens innstilling. Stortinget for øvrig viste liten interesse for saken. Det satt knapt representanter i salen da saken ble sluttbehandlet. Norsk presse var heller ikke interessert. Det finnes ingen kritisk gjennomgang av verken politietterforskningen eller av kommisjonen i noen norsk avis.

Et spørsmål melder seg: Hvordan kunne norsk presse i et avgjørende øyeblikk svikte sitt samfunnsoppdrag i saken om Norgeshistoriens største massedrap begått i fredstid?

Jeg tror at framtidige samfunnsforskere vil måtte være med på å finne svarene på dette spørsmålet. En spekulasjon er imidlertid at det lenge har eksistert en grunnleggende tretthet i i pressen over saken Scandinavian Star. Katastrofen har vært en stor, komplisert og uoversiktlig affære. Det er vanskelig for en tilfeldig journalist å se hvor den konstruktive analysen ender og hvor konspirasjonsteoriene starter. Det har med andre ord manglet nødvendig kompetanse og nødvendig nysgjerrig graveinstinkt i norsk presse. Ser man til Danmark er det annerledes. Avisen Politiken har vært pågående og drevet gravende systemkritisk journalistikk i denne saken. Samme avis kom med flere avsløringer mens politiet og Stortingskommisjonen arbeidet. Politikens journalist har imidlertid kompetanse både på metode og sak. Han har tidligere skrevet bok om katastrofen.

Et annet forhold av betydning er at det forut for den endelige stortingsbehandlingen av Scandianvian Star i mars 2018, var flere skandalesaker med skarpt personfokus og som pressen samlet mesket seg i. Det var konflikten mellom den avtroppende direktøren SSB og finansministeren, det var meetoo-skandaler i partiene Ap, Høyre og Frp, det var presset mot Stortingspresidenten i budsjettsaken og det var avgangen til justisministeren. Disse sakene rommet klare og tydelige personkonflikter og var slik sett saker som norsk presse mestret godt. En komplisert og historisk viktig sak som Scandinavian Star druknet i tabloide konflikter knyttet til personintriger. Dette er ikke noe godt skussmål for norsk presse.

Kodahl_signerer bok_jan17
Bildet: Undertegnede lanserte sin bok nummer to om katastrofen i januar 2017:

Som forfatter som har skrevet to bøker om katastrofen, er Stortingets likegyldighet i sluttbehandlingen av saken Scandinavian Star et alvorlig tankekors. Man spør seg: Finnes det paralleller i norsk historie der folkevalgtes nonsjalanse tydelig preger en katastrofe som rammet så mange mennesker som i saken Scandinavian Star? Svaret er ja. En sak som illustrerer dette er katastrofen på Alexander Kielland-plattformen på Ekofisk-feltet i 1980. Ett av bena som holdt plattformen oppe sviktet, og 123 mennesker døde. Årsaken ble sagt å være et tretthetsbrudd, men det verserte en mengde alternative teorier og konspirasjonsteorier om hva som egentlig skjedde. Det ble også fremmet teorier om sabotasje. I 1983 ble plattformen senket på 700 meters dyp. Her lyktes maktapparatet med sin manøver. Diskusjonen om hva som egentlig skjedde den 27. mars 1980 har siden vært død.

En skal heller ikke lete lenge for å finne grupper som deler skjebne med overlevende og etterlatte etter Scandinavian Star. Da mordbrannen ble etterforsket i 2015, ble flere overlevende nektet bistandsadvokat inntil de selv kunne påvise sammenhengen mellom helseplager og katastrofen 7. april 1990. Personer som altså hadde slitt med traumer i 25 år ble mistenkeliggjort og måtte selv ta belastningen med å dokumentere at de behøvde bistand. Parallellen er krigsseilerne. Da det endelig kom en lov som skulle sikre krigsseilerne trygd, ble de selv ansvarlig for å dokumentere skader de var påført. De måtte bevise at det var sammenheng mellom deres helseplager og påkjenninger under krigen. Politiske hestehandler for å dysse saker ned i glemsel samt mistenkeliggjøring av traumatiserte mennesker er først og fremst uting som ikke burde forekomme i en velferdsstat. Men det er mer urovekkende at parallellene finnes. Hver for seg har alle saker sin egen identitet. Men det er som med stjernene. Det er på avstand at man ser systemene dem i mellom. Eller for å gjøre en vri på Shakespeare: Noe er definitivt råttent i Norge.