Et ferdaminne fra Cuba i 2003 - Enjoy!
Maria, Maria –
Havana – en dag i februar 2003
Capitol, Havana, en dag i februar 2003 |
Mannen som henger ved siden av meg i baren har to glitrende sølvtenner i overmunnen. Det er et vinnende smil som nøytraliseres noe av de digre solbrillene, men som fullender en karakter kledd i lilla dressjakke, gule bukser og gul stråhatt. Han har utpekt seg selv som freelance-travel-guide. Han snakker tilnærmet feilfritt engelsk. Han har valgt seg ut meg. «Cuba’s big five,» sier han og teller opp finger for finger: «Rom, kvinner, sigarer, salza og sukker – i den rekkefølgen.»
Her inne, som i de fleste barer på Cuba er det umulig å unngå tre av de fem store. Salsamusikken drønner. Salsa er lyden av Cuba. Siden det eneste brennevinet du får kjøpt i baren er rom, kan du like gjerne bestille en drink som har sukker i seg – for eksempel Mojito. Da har du tre av de fem.
Jeg tenner en av robustoene som jeg kjøpte av en tobakksdyrker i Vinales. Freelance travel-guiden ber om en sigar og får en. Nå er vi knyttet sammen. Han synger høyt med i refrenget og tar noen salsatrinn på et improvisert dansegulv foran baren til allmenn jubel. Han er en smidig mann i lilla jakke og med solbriller og sigar. Han ler så lyspærene reflekteres i sølvtennene, han blåser blå røyk mot taket. Han har plukket seg ut meg og tror at det jeg egentlig vil er å få tilgang til den femte og siste. Derfor begynner han å hviske navn på kvinner han kjenner. «Det finnes ikke maken», sier han, «ingen hofter er smidigere, ingen hud er mykere ingen lepper er ømmere – amore cubana – det finnes ikke maken på denne jord.» Han peker mot funkisbalkongen der en representant for arten kaster slengkyss til oss.
Jeg takker høflig nei. Men vet at den eneste måten å slippe unna på, er å forlate stedet. Det handler om timing. Jeg må forsvinne før forhandlingene begynner. Idet kvinnen på balkongen styrer mot trappen ned, går jeg ut.
Tre piker i tenårene sperrer fortauet. Den frekkeste spør hvem av dem jeg vil ha til sengs. Jeg avslår. Da foreslår hun at jeg legger meg med med to av dem samtidig, til samme pris, kanskje alle tre – jeg vil ikke angre. Hun er muligens atten år og det bor en hard flintstein innerst i de sorte øynene hennes. Venninnen er mer sjenert, og frodig. Hun slår blikket ned og skuler. Hvis en av disse tre er tyvaktig, er det henne. Sistemann kan ikke være en dag over fjorten. Hun er mager og vill i blikket. Hun ler høyt og blotter lange fortenner. Jeg presser meg forbi og fortsetter mens de blir stående og kaste skjellsord etter meg: De kaller meg for en impotent homo.
En cameo dundrer forbi. Cubas kameler er lastebiler med en lang kontainer på lasteplanet. Kontaineren har et søkk på midten derfor ser det ut som lastebilen har to pukler. Trafikken i Havana er en salig blanding av amerikanske glis fra før revolusjonen, packarder, Buicker, Chryslere – iblandet Ladaer fra sovjettiden, gamle snutelastebiler, cameobusser, gamle motorsykler med og uten sidevogn og et lite fåtall moderne Peugeoter og Fiater – og et lite utvalg hestedrosjer myntet på turister alene. Og det er på setet til en slik karjol at hun sitter, svart, og fager – Maria.
Ett ørlite sekund er jeg ukonsentrert og går i fella: Øyekontakt. Som den dyktige selger hun er, hopper hun straks ned og griper meg i armen. Det gjelder å få handelen i havn. Hun vet at halve jobben allerede er gjort. Nå består jobben i å få meg opp i vogna.
Jeg vet også dette. Og Maria vet at jeg vet. For jeg spøker og ler. Jeg liker henne, men nøler og gjør meg kostbar. Det er en flørt, men hun spiller med, selv om vi begge vet at flørten handler om dollar.
Hun har gyllen hud, håret er svart og rammer ansiktet inn med lange lokker. Hun kniper øynene sammen og rynker på nesen når hun ler, og det er noe vennlig og samtidig sårbart over dette sjenerte smilet som hele tiden kommer tilbake og gjør ansiktet åpent. Jeg lurer på hvilken strategi hun vil velge. Jeg tipper mann/kvinne – relasjonen. Jeg får rett:
Hun spør om jeg er gift. Altså har hun allerede sett at jeg ikke bærer giftering. Ja, sier jeg som sant er, jeg er gift. Men nei, det kan hun ikke tro. jeg har jo ikke ring. «Hvorfor er du på Cuba, hvorfor kommer du hit, hvis du er gift og går uten ring på fingeren? Kommer du for å være sammen med cubanske kvinner?»
Hånden hennes hviler lett på overarmen min. hun ser meg inn i øynene. Hun vet at hun er vakker. Hun vet at jeg liker henne. Hun vet at jeg vet at hun vet. Og ansiktet revner i et nytt smil og jeg er betatt av denne nesen som rynker seg. Hun er flink. Hun er dreven. Hun har handelen innen rekkevidde. Det er for sent for meg å forsvinne nå -- uten å gi henne kompensjasjon. altså har hun allerede lyktes, handelen er nesten sluttet.
Hun velger å gi av seg selv. Hun snakker om Tyskland, at hun ble håndplukket på sigarfabrikken for å reise til Tyskland mot slutten av 1990-tallet for å lære tyske rikmenn å røyke sigarer. Hun rullet sigarer på fabrikken. Jeg spør om hun rullet på sine mørke lår. Det er ikke første gang hun får det spørsmålet, men hun bare ler drevent. Er jeg interessert i hennes lår? Hånden hviler på armen min igjen. Jeg, den såkalt gifte mann uten giftering, på Cuba, snakker om hennes lår. Hun aner at handelen oss imellom kan ha større dimensjoner enn hun først torde håpe på, og hun aner at jeg aner.
Jeg gjør meg kald og avvisende. Hun sanser det på sekundet. Ikke snakk om den slags. Hun er jo turistguide. Hun skal vise meg Havana fra hestedrosje. Hun snakker ikke bare flytende engelsk, men også litt tysk. Hun er en ærbar kvinne. Hun har et barn som hun forsørger alene og nå har jeg tøyset bort så mye tid, mengder av kunder har hun gått glipp av på grunn av dette tøysete snakket vårt. vil jeg ha en omvisning – en time rundt i byen? Det vil koste ti dollar.
Bare ti dollar? For en times omvisning?
Jeg vet at prisen vil stige fromiddabelt i løpet av turen, allikevel klatrer jeg opp.
Hun smiler fornøyd når jeg tar plass og hånden hennes rører meg igjen. På låret mitt denne gangen, på mitt nakne lår i shorts, rett over kneet. Men kanskje var det ikke meningen, kanskje berørte hun låret mitt bare fordi vi må sitte så tett.
Kusken, en eldre kar med værbarket hud under stråhatten, bart og cowboyhatt, smatter på hesten som rusler av sted over brosteinene. Turen går omkring i Gamle Havana, med kurs for barokk-kirkene bygget av jesuitter på sekstenhundretallet.
«Er du interessert i kirker? Fin gammel kirke.» Maria peker og snakker, men har ingen godt skolert bakgrunn. Marias kvalifikasjoner er utseendet, sjarmen og språkkunnskapene, og det faktum at hun er vokst opp i byen. Maria vet lite eller ingenting om jesuittene, om Trientkonsilet eller om pavemaktens strategier knyttet opp mot Spanias erobring av den nye verden for flere hundre år siden. Det blir jeg som foreleser for henne. Allikevel blir hun med meg inn i kirken og jeg spør om hun er kristen. Nei, hun er ikke kristen.
Jeg spør om hun dyrker Santeria.
Hun nøler. Hun liker ikke denne pågåenheten min. Det skulle være omvendt, Det er hun som skal være pågående. Men for meg er nølingen hennes et godt tegn. «Ja,» innrømmer hun til slutt. Hun tilber Santeria – religionen som er den vestindiske sammensmeltingen av kristendom og afrikanske stammeriter. En annen person, en som var mindre troende enn henne, ville med stor sannsynlighet grepet fatt i min interesse for Santeria og tilbudt meg orkesterplass til eksotisk ofring av høns mot en neve dollar. Men ikke Maria. Hun tar troen sin på alvor. Eller, tenker jeg i neste sekund, kanskje hun bare holder fast ved sin valgte strategi, kanskje hun jobber med sin første plan, å binde meg til seg ut fra det faktum at jeg kommer på besøk til Cuba uten giftering.
Vi klatrer opp i hestedrosjen på ny. Ferden fortsetter, mot jernbanestasjonen. Jeg sitter taus og repeterer for meg selv hva jeg har lest. Havanas universitet ble etablert i 1728 nesten hundre år før universitetet i Oslo. Cubas første jernbane ble etablert i 1837 sytten år før Norges første bane mellom Oslo og Eidsvoll ble åpnet. Dette fattige landet er ikke fattig på grunn av kort utvikling eller mangel på ressurser. Dette er et stolt land, et rikt land. Men Cuba er fattig på grunn av handelsblokade og aggressiv amerikansk imperialisme og utenrikspolitikk.
Jernbanestasjonen troner gul og mektig foran oss – og nå får Maria anledning til å snakke om det Cuba hun er stolt av: Jernbanen som knyter sammen dette rike landets ressurser – og hun peker på det Cubanske flagget høyt oppe på stasjonsveggen: Cuba er nøkkelen til Karibia. Da Columbus steg i land her i 1492, uttalte han at dette landet var det vakreste som noensinne var skuet av menneskeøyne.
Jeg får et glimt av noen markedsboder inne i en hall og vil av.
«Selvsagt,» sier hun. Dette var ikke med i planen hennes, men hun er fleksibel og påstår at jeg bestemmer hvor ruten går. «Jeg kan bære det for deg.» Hun tar kameravesken min og lar hånden berøre min samtidig. Vi veksler blikk et lite sekund. Hun står i rollen: Slår blikket ned og smiler svakt, men yndig.
Vi passerer fargesterke boder som tilbyr tomater, poteter, bønner, bananer, papaya, ananas. Fortsetter mot fiskeavdelingen. Det lukter ramt av saltvann og fiskeslo. Her sløyes tunfisk og red snapper. Digre, svarte og glinsende fisker får buken sprettet opp, hvitgrå innvoller plasker i golvet og blir spylt unna med vann. I den store kjøttavdelingen henger skrotter av griser og kalver flådde og røde og hvite og gapende fra kroker i taket, levende høns virrer panisk med hodene idet en artsfelle får hodet kappet av og fortvilet flakser med vingestumpene. Den tjukke lukten av blod og innvoller fyller nesen. «Øy! Ta bilde av meg!» En slakter deler av et kotelettstykke med ett eneste hogg med øksen og blotter hvite tenner under barten. Torgselgerne roper til Maria: «Hvem er denne mannen du drar med deg hit?» Og hun roper tilbake: «Han er en raring, han vil heller kikke på dere, her på markedet enn å se på katedralen til San Franciscus!»
Snart sitter vi på kjerren idet hesten trekker oss bedagelig av gårde, først tilbake mot Capitol, deretter videre mot bydelen Vedado. Vi passerer sigarfabrikken Partagas og hun spør om jeg har kjøpt sigarer. «Ikke kjøp sigarer på fabrikken. Det er for dyrt. Jeg skaffer deg de fineste – billig – Cohiba Esplendidos. Røker du sigarer?»
«Ja,» svarer jeg.
Hun blir straks usikker. Siden jeg er en sigarrøyker, har jeg mest sannsynlig sjekket ut svartebørsmarkedet, altså er jeg mest sannsynlig dreven på dette feltet. Hun tenker seg om før hun nølende spør: «Hvilket merke røker du?»
Jeg foretrekker å være vag, begynner å mislike denne iherdige jobbingen med å kategorisere meg – plassere meg i en bås slik at hun kan beherske meg.
«Har du kjøpt sigarer?»
«Ja.»
«På gaten?»
«Ja.»
«Hvilket merke?»
«Montechristo.»
«Nummer fire?»
«Ja.»
Hun blir først taus og tenker litt før hun fortsetter: «Jeg liker ikke Montechristo nummer fire. Alt for sterk, forferdelig sterk. Jeg kan skaffe deg Cohiba – de beste, billig.»
«Hvor mye for en kasse Cohiba Pyramidico, femogtjue stykk?»
Hun drar på det. Dette er vanskelig. Det er lenge siden vi berørte hverandre nå. Stemningen er ikke så tett og jeg har initiativet i samtalen. Derfor ligner jeg i hennes øyne mer på en hestehandler enn en potensiell elsker.
Hun bestemmer seg og tar sats: «Hundre dollar.»
Jeg flirer.
«Hvorfor ler du?» Min latter er åpningen hun har ventet på. Hun er en myk liten katt igjen, smiler inntakende, berører meg på armen. En gang til, på låret. «Si det da, hvorfor ler du?»
«Jeg kan få så mange Cohibas jeg vil for femogtjue dollar.»
Slik har jeg nok en gang avvist henne og penset samtalen over på business. Hun legger ansiktet i forretningsmessige folder. Hun sitter foran meg: fagmennesket. Fabrikkens beste sigarruller. Hun som ble sendt til Tyskland som ambassadør for cubansk sigarindustri, som lærte tyske direktører i sine Hugo Boss-dresser å røyke sigar.
Hun snakker om kvalitet, at det som tilbys på gata er feik. Hun sier at hun kjenner mannen som sorterer tobakken som kommer inn på fabrikken, eksperten som sorterer innhold og dekkblad til Cohiba, til Bolivar, til Romeo y Julieta, til Hoye de Monterrey, til Montechristo – hun kan disse tingene. Hun har kontakter i alle ledd på fabrikken: Rullerne, kvalitetskontrollørene, eskemakerne, magebelte-montørene – hun håndplukker de beste sigarene til sine kunder. Vet jeg hva fabrikkutslaget tar for en kasse Cohiba esplendidos? Over fire hundre dollar!
Hun gjentar beløpet med stort alvor: «Fire hundre dollar!» Og så skal liksom jeg tuske til meg den samme kvaliteten for tjuefem. Jeg må ikke være dum!
Jeg ser til høyre. Herfra er det kort vei ned til sjøen og Malecon – promenadegaten, veibalustraden som er Havanas skanse mot havet. En kjede av skip balanserer på horisonten bortenfor. I dag er sjøen blank og rolig. Ingen dønninger slår og spruter havskum over Malecon, folk sitter på steingjerdene uten å bli våte. Senere på dagen og kvelden vil folket i Havana spankulere der, bedagelig fram og tilbake. Været er ypperlig og temperaturen perfekt.
Vi sitter tause mens kjerra ruller inn i Chinatown. Jeg innser at Maria ikke likte vår sigarsamtale. Jeg klapper henne på kneet til trøst. «Cheer up, Maria!»
Vi veksler blikk og jeg leser at hun har bestemt seg for et nytt framstøt. Samtalen skal dreie seg om kvinner og menn. Hun forteller at hun er skilt. Hun har et barn. Hun forteller at cubanske menn er no good. very machismo.
«Hva er machismo?» spør jeg.
«Cubanske menn viser lite respekt for kvinner. De bryr seg ikke om troskapsløfter, hvis det faller seg, er de sammen med andre kvinner, cubanske menn – no good. Cubanske menn – ikke som skandinaviske menn.»
«Skandinaver er også utro,» hevder jeg.
Hun ler. Skandinaviske menn er som engler å regne. Hun har jo sett det på TV, menn som triller barnevogn, menn som vasker opp, menn som går med bøtte og skurekost . . .
Jeg vil tilbake til hennes historie. Jeg sier: «Det må ha vært en tøff beslutning i all denne fattigdommen – velge seg et liv alene med et barn»
Hun mørkner. Hun er snart inne i sin egen lidelse og sine egne traumer. Hun snakker igjen stygt om cubanske menn. Det lyser sorg i de mørke øynene og jeg tenker: Du snakker stygt om én mann. din mann. Han som har sviktet deg. Bitterhet og sinne tar plass sammen med sorgen i øynene hennes.
Jeg tenker at hun har gitt opp. Hun har sanset at jeg ikke kom til dette landet for å ligge med kvinnene. Hun har forsøkt, slik en maur forsøker å runde en ertende pekefinger. Jeg tenker: Hun har gitt opp kjærlighetsrelasjonen. jeg har delvis blokkert sigarvinklingen. Hva kommer hun til å satse på nå?
«Kubanske kvinner, da»? spør jeg, «Hvordan er de innerst inne?»
Hun blir sittende og tenke. Ti slutt sier hun. «Kubanske kvinner er veldig sjalu.»
Snakker hun om seg selv?
Nå ser hun rett på meg, ser meg inn i øynene. «Det må du huske på. kubanske kvinner er veldig sjalu. Men de er alltid trofaste!» Maurens siste rundingsforsøk. Hun snakker om seg selv. Det er både en advarsel og et løfte. Jeg må smile. Hun er straks med, leken:
«Hva ler du av? Hvorfor ler du hele tiden?»
Jeg svarer ikke, ser isteden ut på parken vi triller forbi: de typisk Cubanske palmene. De kneiser i været med rake stammer, ikke skrå eller lutende som kokospalmene på strendene i Griseebukta eller på Playa del Estes. Til gjengjeld har disse palmene underlige fasonger på stammene sine, enten de har kurver som en kvinne eller har utvekster på midten som en ølmage. Jeg vet at barken brukes til å pakke tobakken i Pinar del rio, før den kjøres inn til Havana. Men jeg spør allikevel, litt for å spore henne av, litt for å holde samtalen i gang: «Hva heter disse palmene?»
Svaret er resignert. Heller ikke nå lot jeg meg invitere med på sjekkeleken: «Kongepalme,” sier hun, ”Palma royal.»
Hestekjerra beveger seg mellom bilene på veien. Målet med turen er nær. Vi kan allerede se den digre søylen med stauten av José Marti – friheltshelten som troner på Plaza de la Revuloción.
Mange har meninger om diktatorer og enda flere har meninger om diktatoren Fidel Castro, ikke minst kubanerne. allikevel: Én ting skal han ha: Han tvinger ikke folket til å dyrke seg selv gjennom avgudsbilder. Diktatorene lærte av Stalin, alle sammen. Kinas Mao, Romanias Ceaucesco, Iraks Saddam, Libyas Ghadaffi, Kenyas Moi – alle tvang folket til å tilbe seg selv i avbildninger.
Ikke Fidel. Propagandaen hersker selvsagt. Til stadighet dukker det opp bevingede sitater fra lederen – klistret opp på digre plakater, men de fleste som siteres er de falne: Marti og Che. Hasta la victoria siempre uttalte Che Guevara en gang, og sitatet pryder veier og bygninger over hele Cuba, hele Havana – sammen med det ikoniserte kitschbildet av samme mann, svarte skygger og resten hvitt. Portrettet av Che Guevara med langt hår, bart og ikledd sin beret med rød stjerne.
José Marti var den første revolusjonære helten på Cuba. Han dyrkes som nasjonens far på samme vis som inderne dyrker Gandhi. José Marti ble født i 1853, var poet og agitator, og døde i frigjøringskampene mot den spanske kolonimakten i 1895. Marti forsto at USA ikke var interessert i et fritt Cuba og advarte mot amerikanernes planer om å gjøre Cuba til lydrike – til sin egen sukkerprodusent og kjøkkenhage. Marti fikk rett. Fidel Castro bygde sin politikk på de samme analysene.
Plaza de la Revulotión er stygg. Den er enorm i utstrekning og østeuropisk i utforming Den er helt folketom. Kitschportrettet av Che Guevara har fått plass på et østeuropeisk utseende kontorbygg. Bildet dekker hele husfasaden. Portrettet rager ikke så høyt som Marti – bare nesten.
Vi er framme ved målet. Jeg er spent på Marias siste trekk.
Vi klatrer ned fra hestekjerren.
Jeg gir henne de tilmålte ti dollarene. Gir kusken tips og lurer på hvordan jeg skal avslutte møtet med Maria med verdigheten i behold.
Vi blir stående og se på hverandre, tause.
Til slutt peker hun ned på skoene mine. «Selg meg skoene dine.»
Jeg kikker ned på mine egne sko. jeg burde visst det. Adidas. Jeg er vestlig i klærne. De skoene er ettertraktet. Og blikket hun nå sender, forteller at det ikke blir flere berøringer. Hun har valgt å ta meg på alvor. Vi er to planeter som krysser hverandres baner. Jeg er den rike. Hun er den fattige. Det har ligget under hele tiden. Jeg har lest tankene hennes, jeg har sett kursen hennes, jeg har manøvrert og plassert meg selv et skritt foran hele tiden. Det betyr at jeg vet, jeg kjenner betingelsene. Og jeg leser i det brune blikket at hun nå ikke er interessert i å spille skuespill lenger. Hun er den fattige. jeg er den rike. Jeg vet, jeg kan historien, jeg er representant for den verden der folk har lommene full av penger – etter Spanjolenes nedslaktning av hennes forfedre, etter slavehandelen i Karibia, etter amerikanernes utbytting av hennes hjemland gjennom United Fruit, etter Kennedys skammelige embargo mot hennes elskede Cuba, etter at Sovjet lot dem i stikken, etter at handelsblokaden ble strammet til – her står jeg som representanten for alle dem som påførte henne fattigdommen, som påførte henne et liv i daglig kamp for verdighet og daglig brød. Det er min verden som har gjort henne til den aggressive selgeren hun er. Det er menn fra min verden som reiser til Cuba for å børse billige sigarer, for å ligge med kubanske kvinner. Det er menn fra min verden som har skrevet det skuespillet vi to har spilt for hverandre på denne turen.
Vi to leser hverandre. Hun er vred. Hun er vred på min verden – ikke på meg spesielt. Men hun forventer at jeg nå spiller med i det spillet min verden tvinger henne til å spille. Så: Hvis jeg ikke vil kjøpe hennes kropp, ikke hennes sigarer. Hva skal jeg da yte henne? Vi vet begge to at det er her kontrakten ligger. Og jeg må resignert innse at det hun finner mest verdifullt ved min person er skoene jeg går omkring i.
Jeg trekker pusten og ser meg omkring. Den tilmålte timen er ute for lenge siden.
«Disse skoene er dine,» sier jeg og løsner lissene.
Følgende lille ferdaminne/bokrefleksjon ble første gang publisert på KOdahls blogg i 2009. Enjoy!
Montgomerytesten
I romanen Across the river and into the trees beskriver Hemingway at obersten lanserer en ny drink på Harry's Bar i Venezia, han bestiller en Montgomery, som er en Dry Martini oppkalt etter denne generalen som knuste fienden i et slag der styrkeforholdet var én til femten, altså én del vermuth til femten deler gin, en svært tørr Martini med andre ord. Boka er ikke blant Hemingways beste, men interessant, den er forløperen til The old man and the sea og forteller mye om forfatterens relasjon til Italia og spesielt Venezia. Hemingway kjente godt Cipriani-familien som startet opp og fortsatt eier Harry's Bar, og anekdoten bak navnetpå denne berømte baren tåler godt å bli gjenfortalt:
Harry’s Bar, Venezia
På hotellet til Cipriani bodde på begynnelsen av 1900-tallet en forfyllet amerikaner som var skviset av sin egen familie. Han het Harry Pickering. Han fant ut at han måtte reise tilbake til familien og forsøke skvære opp, i alle fall starte på nytt. Gamle Cipriani lånte ham penger til reisen. Noen år senere fikk hotelleieren en svær pengegave i posten, nettopp fra Harry Pickering – takk for lånet og godt med renter attpå. Cipriani brukte pengene til å starte baren som åpnet i 1929 – Harry's Bar. Vel, disse to mytene – den om drinken og den om baren, gjorde at jeg en gang på nittitallet tok sjansen, rauset inn på Harry's Bar og bestilte en Montgomery. Barkeeperen, en eldre fyr med tannbørstebart og hvit kelnerjakke, nølte ikke. Han bare hentet opp en flaske Tanqueray, jobbet taust med senkede øyelokk og satte drinken på disken. Siden har jeg gjort det til en vane når jeg er på bar å gjennomføre Montgomery-testen. Venter til etter et par glass, går til disken og bestiller en Montgomery. Reaksjonene er gjerne: «Hva sa du?» eller «Hæ?» eller «At det var?» «Can you repeat that?» osv osv
En kan selvfølge forsvare all verdens bartendere med at de ikke er beleste. Jeg vil tippe at det til og med blant svært litteraturinteresserte mennesker er få som har lest Across the river and into the trees. Muligens er jeg én av et lite antall nordmenn som har gjor det. I Store Norske Leksikon på nett blir boka betegnet som en fiasko, og de har sikkert rett, for de er etterrettelige. En kan ikke forvente at en barkeeper i 2009 skal kjenne til en drink som blir nevnt i en bisetning i en ganske lang dialog mellom en oberst og en italiensk grevinne, i en lite lest bok fra 1950. Allikevel greier jeg ikke la være å bli irritert over å møte slik ignoranse bak en bardisk. Det blir da klart for testens fase 2: Jeg bestiller en Dry Martini. I Norge blir de fleste bartendere usikre også når den bestillingen kommer. Blikkene flakker og de gjør seg dumme og spør om jeg mener Gin Tonic. Det kan være flere årsaker til dette. Dry Martini er ingen storselger i norske barer. Dry Martini er jålete. Det er en drink som drikkes i filmer fra seksti-åra da mannlige skuespillere hadde fettsleik og damene gikk med lange kjoler. Det er en drink som er blitt en one-liner i markedsføringen av James Bond. Dry Martini skal dessuten serveres i egnede Martiniglass (stetteglass som ser mer trekantet enn runde ut). Noen ganger har jeg derimot flaks nok. Baren viser seg å være utstyrt med Martiniglass. Men da påløper neste hindring: Den norske barkulturen/regelverk vanskeliggjør serveringen. I norske barer er det nemlig slik at brennevinsdelen av drinken skal måles opp i et eggeglasslignende beger. Når dette begeret er fullt, helles væsken over i Martiniglasset, men denne mengden dekker knapt bunnen i glasset. Hvis du nå skal ha en femtendedel vermut oppi, så ender du med en drink som får plass i en spiseskje. I høst prøvde jeg ut Montgomery-testen – bade fase 1 og fase 2 –i fire av Tromsøs barer. Resultat: fiasko, fiasko, fiasko, fiasko. Nordens Paris, my ass!
De Forente Amerikanske Statene derimot, er Martini-heaven. Jeg tipper det skyldes avgiftsnivået på sprit. De fleste barkeepere her er riktignok like uforstående som de norske til testenst fase 1 og Montgomery – men i fase 2 skrur de korken av flaska og heller nedi, snur seg vekk og prater litt med andre gjester, bruker den ledige hånda og blander is mens det renner og renner gin nedi glasset. På Fat Cat i New York trer de generøst fem oliven på en tannpirker som legges på tvers over glasset og væske fylles på til stenfrukten svømmer i drink. På en studentbar i Seattle i høst, ble jenta bak disken først stående og helle på gin til glasset var fullt, deretter pillet hun fram tre oliven og slapp oppi. «There you are, sir! Dry Martini!» Hvor på jeg kremtet forsiktig og dristet meg til å spørre: «Pleier det ikke følge med litt Vermut?»
«Yeah, sure!»
Vermuten hun hentet ned fra hylla, var en flaske Martini Bianco. Hun åpnet flasken og viften den åpne tuten foran glasset slik at ørlite aroma strømmet ut. Deretter skrudde hun bestemt på korken og satte flasken tilbake på hylla. Hun snudde seg med et glis og sa: «You all right now?»
Dæven, tenkte jeg, dette skulle Ernst ha opplevd, Montgomery felt – av en kvinne!